Ikke ny, men helt ren

Jeg sitter på bussen. En herja fyr strever seg inn med koffert og bag på slep, mumler for seg selv. Dumper ned på setet ved siden av meg forrest i bussen. Jeg vender meg mot vinduet, orker ikke forholde meg til alle de vanskelige livene. Men jeg ser speilbildet av ham i bussruta. Han stryker noen gjenstridige hår ned mot hodet, biter nervøst på de allerede nedbitte neglene sine. De klumpete hendene hans, fulle av arr, livet de må ha levd! Og jeg ser den lys beige catalinajakka hans, som ikke er ny, men helt ren likevel. Og bagen og kofferten som også har noe skikkelig over seg, selv om de kommer fra en annen tid. Han spør bussjåføren pent om å få gå av foran i bussen med all bagasjen, det er så mye folk i midtgangen. Han følger med på holdeplassene, trykker raskt på stopp-knappen idet vi forlater en stasjon, tydelig ivrig etter å komme av på rett sted. Han går av på samme holdeplass som meg. Jeg håper han får det bra der.

De nye naboene

Jeg savner de gamle naboene mine. De nye naboene… er der. De er hjemme. Det var nesten ikke de gamle naboene mine. Når de for en gangs skyld svingte innom, drev de med nærmest lydløse ting jeg ikke begrep meg på. Men jeg forestiller meg at greia deres var brettspill. De var nemlig alltid mange rundt det som må ha vært bordet, og den generelle stillheten ble bare brutt av sporadisk, ellevill jubel. Jeg hørte aldri TV-lyd, så hva annet kunne det være, enn brettspill? Du skal lete lenge etter en mer nabovennlig fritidssyssel. De nye naboene er glade i musikk. Dama der klemte til med en vaklevoren a cappella i stad, men før engstelsen min ble for stor slo mannen på stereoen og dama fadet ut. I helgene hender det at jeg ser noe skrekkaktig på Netflix, og da begynner de, helt planmessig virker det som, å drille i veggen eller slipe gulv, og toner dermed inn til det allerede skumle soundtracket på TV-en min. Jeg kunne banket på og sagt at jeg har migrene, selvfølgelig, men jeg skal jo leve her, jeg også. Det er mulig de hører alle mine mislykkede forsøk på hodestående. Kanskje de synes jeg skal sentrifugere tøyet før midnatt. For ikke å snakke om all engangsgrillingen på balkongen. Fullstendig i strid med sameiets vedtekter. Så jeg lider i stillhet. Eller ikke stillhet akkurat da, for nå er det gangsta rap på gang hos naboen. Men ja… Mine forrige naboer var bra folk, hvem enn de nå var.

Purple Rain

Mamma hadde kjøpt spraydeodoranter til meg og søstra mi. Det var litt flaut, men mest kult. Som om vi omsider hadde fått tillatelse til et eller annet, jeg var ikke helt sikker på hva. Min var lilla med to eksotiske fugler på. Den het Love Birds, og jeg hadde gitt meg selv en generøs dusj av den. Hele kvelden gikk jeg og ventet på at DJ-en skulle slå av alt unntatt discokula og de lilla lysstoffrørene som fikk alt det hvite til å glore i mørket. Så skulle de tjukke gitartonene ljome gjennom discoteket (som egentlig var bomberommet på skolen). I NEVER MEANT TO CAUSE YOU ANY SORROW! Og så – var det stilledans!

(Denne teksten ble skrevet i anledning artisten Princes bortgang.)

Nærmere

Du vet, når du står og fikler med noe eller er ute og går eller bare sitter på t-banen eller noe, og så får du uforvarende se speilbildet av deg selv i en blank overflate, og det er den dama du mistenker at du har blitt, hun du ellers ikke helt klarer å begripe at fins, men du har jo hørt det. At hun nærmer seg førti og det at hun gjerne vil bli litt tynnere gjør plutselig ingen tjenester lenger for huden hun har på halsen eller i ansiktet for den saks skyld. Og du respekterer henne jo, for hun er deg og hun er dessuten forsvarsløs, og du føler kanskje et blaff av omsorg for skikkelsen som for et øyeblikk ikke visste at hun ble iakttatt, og dermed røpet alvoret i livet sitt. Det lå i nyven mellom øyenbrynene, i skyggen under øyet. Du har jo sett det på venninner når de sminker seg foran speilet og du fersker dem i å legge an det ansiktet de tror de har hele tiden, litt mer trutmunn og kinnben, litt mindre dobbelthake. Men både de og du har et annet ansikt også, det du nettopp bare fikk et glimt av og som du engster deg for at er ditt sanne ansikt. Hun forsvinner like raskt som hun dukket opp, igjen er bare en vag fornemmelse av noe sant, og heldigvis noe du tror kanskje er ydmykhet eller noe. Du klarer ikke helt sette fingeren på det. Så legger du plutselig merke til hvor skittent det speilet der er, herregud, det er da ikke så lenge siden du pusset det. Men det gidder du i hvert fall ikke gjøre noe med akkurat nå. Livet er for kort.

Før i tiden

Bankfunksjonæren: «Jeg kan ikke hjelpe deg med dette. Jeg har ikke lov lenger. Du må be NAV om kontantkort.»
Den forsiktige mannen med visakortet i hånden: «Pin-kode… Pin…»
Bankfunksjonæren: «Men jeg har ikke lov til å hjelpe deg med uttak lenger. Du må få deg kontantkort… Kontantkort!»

Jeg skulle ønske det ikke var så komplisert for ham. Det ser ut til at livet er vanskelig nok, om ikke han skal slite med dette også. Så blir det min tur.
Jeg: «Jeg skulle gjerne ha satt inn disse euroene på kontoen min.»
Bankfunksjonæren: «Det får du ikke gjort her.»
Jeg: ….??
Bankfunksjonæren: «Vi har ingen kontanter her. Vi har ikke kasse lenger.»
Jeg: «Men dette er jo en bank.»
Bankfunksjonæren: «Ja. Men vi har sluttet med kontanter. Du må gå ned til vekslingskontoret i enden av Karl Johan. Jeg husker ikke hva det heter. Og så må du veksle inn euroene i norske kroner, som du så kan sette inn på visakortet ditt i en av automatene våre.» 

I mitt ikke helt stille sinn tenker jeg: Dette er jo helt tullete! Hva skjer med samfunnet? Som er så komplisert at folk ikke engang klarer å heve trygden sin? En bank som ikke driver med penger? Men jeg sier det ikke høyt. Det er jo ikke damen i den stilige drakten og de sylskarpe skoene sin skyld. For alt jeg vet synes hun det er pyton å stå vakt ved kølapp-maskinen, som til tross for et tilsynelatende forklarende display må betjenes av en bankfunksjonær. Slik at folk trekker riktig kølapp. Jeg mistenker at hun likte jobben bedre før, da hun satt i kassen og kunne hjelpe folk med det de kom for. Jeg forlater banken med uforrettet sak, og føler meg veldig, veldig gammel.

Kompisjulebord

Gutta i nabogården har julebord. Jeg ser dem i vinduet. De tar det svært alvorlig, dette julebordet, for de har alle hvite skjorter, slips og bukseseler på. De holder taler, en etter en. Først trodde jeg de lekte en mimelek, for det er så mye dramatiske fakter og geberder. Men nei, de taler om noe alvorlig. En av dem legger hendene bak hodet mens han lytter, og han som taler akkurat nå svinger ei ølflaske i ei hand, en slentrende knekk i ryggen og den andre handa i lomma. Det er med andre ord et kompisjulebord hvor gutta blir sentimentale og sier at de er glad i hverandre. Det er bra. Nå klappes det. Og der ja, en kameratslig klem. Alt er som det skal være.

Rekognosering

Mann kommer inn i restauranten. På min alder, allværsjakke. Jeg bare vet det når jeg ser hvordan han scanner lokalet, litt stresset av at han er sent ute. De skulle ha møttes syv, sant? Den er snart ti over. Han har helt sikkert bilde av seg selv i spektakulært fjellandskap på profilen sin. Han driver nok med foto på fritida, hører på Madrugada og eier en engelsk setter. Han lar blikket hvile litt på meg, her jeg sitter alene, men skjønner snart at det ikke er denne dama han skal møte. Han scanner videre, går lenger inn i lokalet. I mitt stille sinn ønsker jeg ham lykke til på nett-daten sin.